"Folkemusikken på Nordmøre" - av Edvard Bræin
Stykket stod i "Årsskrift for Nordmøre Historielag" i 1935
Det er også trykt i boka "Spelemenn på Nordmøre" ved Leif Halse.

Det er med folkemusikken som med fanten - den er stadig på vandring. I kveldsøkta når Brit passer kaffekjelen, som putrer på grua, synger hun tilfeldig noen toner. Før hun vet av det har melodien festet sig hos henne og blir snart til et omkved til dagens arbeide. Stundom setter hun litt til hist og her - alt uten tanke på at hun lager en folketone. Så en dag stiger røken tett opp fra skorstenen i stua. Brit skal ha gjestebud.  Grannene kommer og snart er passiaren i gang, mens rykende ferske kaffekopper settes på bordet. Men Brit, som steller, må iblant ut på kjøkken og bislag - da traller hun på tonen sin. Hvor stilt og fint hun synger - det er en inne som hører det - lytter og gripes av melodien. Hjemkommen til natten må hun til å synge den nye tonestubb. Slik driver tonen omkring, blir pusset og stelt, fra gård til gård utover grenda - over fjellet til andre bygder - ingen vet hvor langt - - . Men iblant sitter der på en gård en raring som er en stor kunstner. Alene dikter han tonen helt ferdig - et mesterverk som selv de største komponister ikke gjør bedre.

Når vår religiøse folkesang skal ofres et par bemerkninger, er det naturlig å ta utgangspunkt i "Syvstjernens" virksomhet. Dette prestesamfunn, med leder Thomas v. Westen, blev i begynnelsen av det 18. århundrede den mektige faktor som mest bidrog til å lede menighetslivet inn i en alvorlig preget religiøsitet. Vi var da så heldige å ligge i brennpunktet. Senere fikk vekkelsen en fornyelse gjennom haugianismen, og disse strømmninger gav den religiøse folkesang liv og kraft på Nordmøre.

Tekstbøker fikk vi i Kingo's salmebok (utkom 1699) og Brorsons Svanesang (utkom 1765) og en rekke visebøker som alle har vært inspirasjonskilde for våre religiøse folketoner: Volqvartz: Sjælens Luth, Dorthe Engelbretsdatter: Sjælens sang-Offer, sangbok av Hans Hansen Bernhoft (Trondheim 1786), "Torsetboka", "Svorkmoboka", Peder Dass: "Katekismisage", Åndelig Visebok av Mads Rø (Christiansund N. 1862), "Samlingsboka", "Den kurrende Due" og "Christelig Tidsfordriv" av Niels Olsen Svee. Samtidig økedes leseferdigheten på bygdene.

Religiøse toner har vært sunget overalt - fra de innerste dalstrøk til øyene ute ved havet. Ute på Tustna fikk jeg den gripende tone til Volqvartz "Klagesang" (Se II hefte av "Folkemusikk").

En yndet melodi har vi hatt i "Et lidet barn", juleverset. Denne tone forefinnes i utallige varianter. Kr. Halse har trykt en enkel utgave av den i 3/4 takt. Fra Dordi Røslie i Stangvik opptok jeg melodien, riktignok overlesset med "krullinger" så den melodiske linje ble uklar. Jeg fant da heller ikk å kunne bruke denne av musikalsk-praktiske hensyn, men foretrakk en roligere utforming jeg tidligere hadde fått fra et annet hold, som i vanskegrad ligger mellem de to ovennevnte, uten derfor å miste lovsangstonen.

Ifølge tradisjonen skal dette vers skrive seg fra avdøde kirkesasnger av Chr. Bruset, en ideelt innstillet personlighet, som bl.a. hadde nær kontakt med Ole Vig, der som bekjent virket som lærer i Kristiansund.

Fra Stangvik har jeg også fått den skjønne lengselssang "Ak mon min Vei". Opprinnelig har den vært sunget til teksten av "O tenk dig hin skjertorsdagsnat", meddelt meg av Joh. Åsgård, men Skulleruds "Ak mon min vei" har øvet sterk tiltrekning på sangerne, den har også avfødd melodier i andre landsdeler. Intet under er det derfor at melodien etterhånden fant seg best til rette her.

Det stemningsfulle kveldsvers "Se solens skjønne lys og prakt" nedtegnet jeg i Surnadal. Det ble meg foresunget til Brorsons kjente salme "Jeg går i fare hvor jeg går". Det stod meg imidlertid klart at tonen ikke dekket tekstens innhold. Scriver's tekst ble derfor anvendt.

Til Wexels salme "O tenk når engang samles skal" fikk jeg tone fra Straumsnes. I omfang overstiger den ikke 6 noter, men er allikevel kraftfull og mektig.

De religiøse folketoner hadde gode tolkere i de gamle kirkesangere. På Nordmøre hadde vi foruten overnnevnte Chr. Bruseth (fungerte i Todalen og Stangvik) også en annen som raket oppover det alminnelige, Lars Person i Øksendalen ("Lars Perså"). Disse sang etter Kingos salmebok, hvor det ofte er uoverensstemmelser mellem verselinjene og de foreskrevne melodier. De gamle klokkere kunne da boltre seg av hejertens lyst under sangen. Var evnern til stede som hos de to overnnevnte, var det da ikke vanskelig å legge en nasjonal "svip" om de fremmede toner. Men disse to var også ypperlige tolkere av folketonen fra kordøren. I. Forseth, Svisdal, meddelte meg at han hadde hørt "Lars Perså" synge "Mine synder de ere som sand i Strand" ved gudstjenesten i Øksendal kirke. Forset sang tonen til meg - den finnes i første hefte av "Folkemusikk". Henr. Grytnes (nu forfatteren Henr. Rytter) har skrevet vakkert om Lars Perså eller "Lars Songar" som han kalla ham i "Syn og Segn", opptatt i "Høgskulebladet" (Ørsta, Sunnmøre) nr. 15, 1. årgang, 1904. 

Men der kom nye tider for kirkesangen. - Klokkerne måtte synge korrekt. De fikk ikke anledning til å lage "krullinger". Som en framtredende" representant for denne syngemåte nevner jeg tidligere kirkesanger i Øre, avdøde  Amund Orseth. Hvor orglene senere kom i bruk trådte kirkesangeren snart i bakgrunnen.

Foruten religiøse toner har vi også viser som besynger hjemme- og uteliv, seterviser - kjærlighetsviser - bånsuller, regler og lokker. De verdslige viser er ikke så alminnelig utbredte som de religiøse. Språket er her farget av dialektene. Eksempler på denne språkblanding er "Setervise" fra Sunndal og "Barneregle" fra Rindal - begge finnes i min "Folkemusikk" hefte 1. Det er utrolig hva man kan komme over i slike bygdepoesier - de omspenner hele følelseslivet. bBant de mange bidragsytere nevner jeg avdøde stortingsmann Meisingset.

Kjempevisemelodiene har i Norge for den alt overveiende del hat tilhold i Telemark. Der er dog i senere tid funnet noen få utover landet ellers. Nordmøre kunne inntil 1914 fremvise bare 1 i Elling's samlinger: "Våre kjempeviser", s. 90 - "Ridder Stigs bryllup". Tonen er avtrykt og undergitt analyserende bemerkninger.

I 1928 opptok jeg en kjempevisetone i Surnadal: - "Stigelin" - "Stig liten". Tonen opprinnelig fra Todalen.

På fjord og ut mot havet toner sjømannssangene, men de er jo i melodisk henseende ikke av slik interesse som de andre grupper.

Slåttene har gått over hele distriktet. Av gamle slåtter finnes springdans, bruremarsj, halling og gangar - den siste dog sjelden.

Slåttene er spilt på alminnelig fele. Hardingfelen har først i siste generasjon fått nevneverdig innpass. Den er likesålitt som den alminnelige fele noen original norsk oppfinnelse. Hardingfelen har hatt tilhold på Vestlandet, fra Hardanger til Nordfjord, Valdres, Hallingdal og store deler av Telemark. Det påstås fra enkelte hold at hardingfeleslåttene er norskere enn de som stammer fra den alminnelige fele. Der tror jeg ikke er tilfelle. Bortsett fra en gruppe geniale hardingfeleslåtter er en stor part temmelig løse greier. Ofte er det også "på stedet marsj". Men tiltrekkende kan de være, fylt som de er av pussige innfall.

Erfaring viseer at samme slått ikke trives like godt hos begge feleformer. Hardingfelen krever dessuten sine egne slåtter og våre står da også i fare for å gå ut av bruk.

Ut fra dette syn må jeg, for de gamle nordmørsslåtters vedkommende, beklage at de ble overgitt hardingfelen. Den holdning og stil som var særegen for dem, vil da ikke kunne bevares. (Hardingfelens fremtrengen på Nordmøre synes dog å være stanset. Den har vært i bruk hovedsakelig blant opptredende spillemenn.)

Det var ved "kappleiken" i Kristiansund etter århundreskiftet at hardingfelen fikk feste på Nordmøre. Store hardingfelespillere sørfra Vestlandet opptrådte og vakte stor begeistring. Det var noe nytt man hørte. Dette i forbindelse med den sterke nasjonale strømning som da var under utvikling, for eks. målsaken, gjorde at mange i den nye fele mente å se uttrykk for det ekte norske.

La meg nevne av våre kjente spelemenn: Hallvar Uglestad, d. i  1880-årene, Ole Lindseth (1847-1902), Hallvar Toresen Stene d. ant. 1870, Gottred Hans Fabian Epping (1830.1888), Ole Kvande, Lars Vullum, Hallvard Ørsal, Erik Almhjell og Holger Aresvik.

Gottfred Hans Fabian Epping, kallet "Gottfred", født på Sunndalsøra, var Nordmøres største spelemann. Gottfred skildres som godlynt, litt over middels høy, mørkt brunt hår, blå øyne, en smidig skikkelse med lange, slanke fingre. Ettersom årene gikk, ble han mer og mer glad i det sterke. Spelemannen kunne forøvrig drive med litt av hvert - han var således en sers dyktig garnbøter. Han var stadig på reise, ikke bare i Norge, men også i Sverige. Det var bare tre spelemenn han likte: Ole Bull, Myllarguten og Loms-Jakup.

Gottfred hadde store evner, ikke bare som spelemann, men laget selv slåtter, ja kunne endog i gode stunder improvisere smukt på felen. Hjemme i Sunndal spilte han ofte sammen med Fredrik Tande.

På romsdalsmartnan var han i tre år i trekk og traff da sammen med Loms-Jakup. Den store gudbrandsdals-spelemannen (1821-1876) besøkte Sunndalen flere ganger i 1850-årene. Han kom da ned fra Oppdal ved juletider med hest og slede og tok inn i øverbygda på Gravem, hvor han fikk megen skjenk. Han spilte i bryllup og gjestebud. Som betaling fikk han "juletråd" (heimespunnen lintråd) strømper og ull. Han skal engang ha kjørt fra Sunndal med sleden lastet med disse nyttige ting.

Gottfreds spill var preget av stor skjønnhet. Gamle Lars Vullum, som kjente ham, karakteriserer det som "vidunderlig", "trolsk" -. En rekke av slåttene i mine samlinger skriver seg fra Gottfred. Nordmørsslåtten kulminerte med ham.

En annen høyt begavet spelemann hadde vi i Ola Kvande "Gråvinn" som han også kaltes. Han var født på Kvanne i Stangvik, på plassen "Grinna". Hans far, Jo Grinna, var også dyktig spelemann. Tidlig lærte han sønnen å bruke fela og 10 år gammel spilte Ole for første gang i bryllup. Han var da liten av vekst og satt på bordet med benene på "storknakken" (langbenken). Gråvinn spilte rent og kraftig. Jeg hørte ham et par ganger og var imponert over det stilfulle spill. Av gemytt var han forskjellig fra Gottfred. Var Gottfred barnslig og godlyndt så kunne Gråvinn ofte være beregnende og slu.

Lars Hoem (1782-1860?), felebygger født på garden Hoem i Fræna, var utlært som sådan i England. Han bosatte seg senere i Smedvika,  Kristiansund. Hans fioliner er nå etterspurt utover landet og har vært alminnelige på Nordmøre.

På Dale i Bremsnes bor nå en av spelemenn kjent felebygger, Sigurd Øverås.

Foruten felen har klarinetten vært benyttet til utførelse av vår folkemusikk. Avdøde Per Helle, eller som han også kaltes "Helle-Per" fra Foldfjord i Aure, var en fortrinlig klarinettblåser. Mangen gang har han stått ved inngangsdøren til Aure kirke, i skjorteermene, og blåst bruraslåtter når brurefølget tok veien opp fra stranden til kirken.

Erik Endresen, Øvre-Nisja (Erik Klingøy), Sunndalen, f.ant. 1820, arbeidet klarinetter av enertre som ble meget benyttet utover bygdene.

Nordmøre har fra gammel tid hatt to hovedforbindelser med Sør-Trøndelag: Sunndal-Oppdal og Rindal-Meldal. Gjennom disse ferdselsveier er det meste av folkemusikken vandrestoff kommet til oss, og omvendt har våre egne toner gjennom disse strøk spredt seg utover landet. Det sier seg da selv at vi på folkemusikkens område  har hatt sterk tilknytning til Sør-Trøndelags store dalfører. Over Osmarka og Batnfjordseidet har vi hatt god forbindelse med Romsdal i syd og likedan over strøket Eide  - Fræna. Hertil kommer så tilfeldige kilder som langveis fra ad sjøveier er kommet til våre bygder og tilført oss toner.

Det første stykke folkemusikk fra Nordmøre som ble trykt, er såvidt vites "Klavakonas Marsj 3die dag i Bryllupet" fra Surnadal. (Klavakone, kone som står for anretningen av maten i  gjestebud.) Den står i L.M. Lindemans samling nr. 588. Lindemans bestefar var sorenskriver i Surnadal, og her ble sønnen O.A. Lindeman føst i 1769. Han utgav den første koralbok i 1838. Den kjente musikerslekt har således hatt rot på Nordmøre. Meg bekjent har hans sønn L.M. Lindeman ikke selv reist på tonesamling i våre bygder. Vel var han en tur til Kristiansund i 1878, men kom en annen vei, og hans store samling av folkemelodier var trykt 1853-1867 med ny utgave i 1874. Enten har han fått ovennevnte melodi av en tilfeldig kilde, eller han har hatt den etter sin bestefar. Vi vet at O.A. Lindeman var sterkt interessert for folkemusikk. Marsjen står i todelt takt, og er sikkert og fast formet. I senere tid er den opptatt i det i hjemmene så populære verk "Norges melodier".

Optegnelsen av folkemusikk begynte sent hos oss, og tidligere trykte bilag fra Nordmøre enn ovennevnte tror jeg det blir vanskelig å påvise. Det kan dog tenkes at prost Rønnau i Oppdal, som var en ivrig folketonesamler, har fått stoff fra Nordmøre. Hans samlinger fulgr av skrivelser datert Opdal 1809 og 1810. I den siste får vi høre at han har måttet hente sangerne milevidt fra. Catharinus Elling skriver i sin avhandling "Våre folemelodier", side 41, i det han henviser til melodi nr. 12 i Rønnaus samling: "- det er mig meddelt at man på Nordmøre har sunget denne melodi til teksten "Hvor deilig dlal guds kirke stå"."

Året 1903 fikk Nordmøre besøk av landssamleren Catharinus Elling. I hans utgivne religiøse folketoner, 12 hefter og et tilleggshefte, finnes 6 toner fra Nordmøre, og av disse er to henført til Gjemnes og en til Rindalen. ("På Gud  alene" i Ellings 2. hefte er fra Tingvoll.) I de 12 hefter Norske folkeviser er vi ikke representert, men av hans trykte slåtter er 7 fra Nordmøre, derav 4 springdanser og 3 hallinger. I 1906 tok lærer Kristian Halse fatt. Han har utgitt et slåttehefte for violin alene, hvori også er medtatt et par toner for sang. Videre "På heimveg", gudelege folketoner, i 3 hefter, og noen få andre. Avdøde Hans E. Kristvik fra Kvernes opptegnet også noen folketoner, bl.a. sendte han meg for lengre tid tilbake en variant til den kjente "Jesu din søte forening at smake". Enkelte andre opptegnere har leilighetsvis gjestet Nordmøre. Således Arne B jørndal og O.M.Sandvik. Endelig har denne artikkels forfatter siden 1928 samlet folkemusikk, hvorav hittil er utkommet 4 hefter, 1 slåttehefte, 2 for sang og piano og 1 for bl.kor.

Støtte til dette arbeidet med nordmørsk folkemusikk er bl. andre gitt av Det norske Storting, Fosna Mållag, Nordmøre sangerforbund, Indre Nordmøre krets av Norges bondelag, Nordmøre Ungdomslag, videre av bonde Fr. Bruset, A/S Goma og musikkinteresserte i Kristiansund N.

Catharinus Elling sriver i "Nye bidrag til belysning av norsk folkemusikk" litt om Nordmørstonen "Skal vi ustridig hist" (fra Gjemnes) side 14, punkt 26. Melodi med underlagt tekst er avtrykt og inndratt i analysen. O.M.Sandvik omtaler Halses slåtter i sin bok "Folkemusikken i Gudbrandsdalen" side 11, og dise 10 omtales en av Ellings slåtter (nr 18 i hans første slåttehefte). Denne karakteriseres som fortynnet sammenlignet med nr 83 i tillegget i "F. i G." Ellings nedtegning av slåtten "Grølislåtten", som den kalles i Sunndalen, er stemmende med min opptegnelse av samme. Den regnes for en ekte sunndøl og er en sterk og velformet norsmørsspringar. Sandviks utgave av slåtten, fra Gudbrandsdalen, synes meg å stå tilbake i klarhet.

Sandviks uttalelse om Halses slåtter gjelder også forsåvidt angår fellesstoff med hans "F. i G.", og sådant finner han i Halses nr 3, 5, 8, 10 og 14. Nordmøre Sangerforbund utgav i 1924 et 10-årsskrift "Songen på Nordmøre". Det inneholder ting av interesse om de forskjellige sangkor og dirigenter. En artikkel om Peder Hals, som har sunget Halses toner rundt om i bygdene, og en om Halse selv, forteller om det arbeide han har nedlagt. Artikkler om A.O.Sollid, Iver Johnsen Schei, Ole Romundstad og sangersken fra Straumsnes, Sigrid Gjengset. Tilslutt henviser jeg til kritikker og annen omtale i dagspressen om utgitt folkemusikk herfra.

Nå er folketonene fra Nordmøre nådd vidt utover, både gjennom radio og ellers. Ved det store skandinaviske møte for kirkemusikk i Stockholm i 1933 sang således Huus-Hansens Motettkor fra Oslo "Så sød er Jesu hyrdefavn" fra Gjemnes. Og Nordmøre Sangerforbund, under I.H. Kvendsets førerskap, har støtt hatt våre folketoner på repertoaret. Ved landssangerfesten 1933 ble således "Ak mon min vei" og "Juleverset" sunget i Nidraos Domkirke. På Norsk rikskringkastings program 1934 med utvalgt norsk kirkemusikk ble foruten de to ovennevnte kor, også medtatt "Maria hun er en jomfru ren" (tone fra Øksendal). Utsendelsen var fra Vår Frelses kirke i Oslo, ved "Lndskoret" under ledelse av kantor Arild Sandvold.

Vi må gå ut fra at meget verdifullt stoff er gått tapt i årenes løp. Allikevel er det innsamlede materiale stort nok til at vi kan danne oss en mening om folkemusikken på Nordmøre slik den har artet seg i senere tid. Oppgaven i dag blir å bearbeide det innsamlede, gjøre det tilgjengelig for alle.

Vår folkemusikk kan for de fleste verdslige toners vedkommende ikke nå opp i verdi med mange andre trakters, men et utvalg av våre slåtter og en rekke av de religiøse toner kan trygt sies å stå på høyde med det beste av det slaget.