Minner fra vår tid i laget

"Minner fra vår tid i laget"
tilbake til startsida

I samband med at 50-års soga for laget vart skriven i 1972, vart nokre eldre sentrale personar i laget bedne om å skrive ned nokre minne frå tida i Oslo Songdanslag. Her er dei slik dei er attgjevne i Jubileumsboka.

Oversikt
Einar Øygard
Einar Johnsen
Karl Hellqvist
Martha og Rolf Børresen
Oddvar Eggen

Beretningen om Oslo Songdanslag blir ikke fullstendig bare ved å vise til møtebøkenes mer eller mindre uttømmende referater. Vi har fått møte omgangstonen i laget og lagets selvbevissthet gjennom lagsavisen «Fante-følje», og nettopp gjennom avisen har vi knyttet kontakten til, enkeltmedlemmet - hva den enkelte har ment og villet med sitt arbeide for norsk- dom og folkedans og hva laget har betydd for han eller henne.
På tampen av jubileumsboken skal altså noen av lagets formenn presenteres - de fleste av disse få hadde sine arbeidsår mens laget var ungt og spredt. Det kan bli ekstra spennende å få vite deres syn på lagsarbeid og folkedans.

Vi er dem stor takk skyldige, både for deres innsats for laget, og ikke minst for at de tok seg tid til å svare på spø.-r,..,jemaet som redaksjons- komitéen i sin tid sendte ut.
Alle svarene er av plasshensyn blitt noe forkortet. Redaktøren kan bare beklage dette.

Einar Øygard
Aller først får imidlertid Einar Øygard ordet. Han har sendt redaktøren to lange og omfattende manuskripter, hvor han skildrer forhistorien til og miljøet rundt Oslo Songdanslag.

Som han selv sier det: «Siden eg ikkje har noko skriftleg å halda meg til, må eg ta alt etter minnet. Eg kan då koma i skadefor å blanda samen hendingar, som kan kritiserast i eit historisk oversyn. Difor må eg prøve å fortelja um dette so nøytralt som mogeleg, utan å nemne dagar og dato.»

Alt Einar Øygard forteller gir et interessant bilde av norsk kulturell oppvåkning og særlig da folkedansen for 50-60 år siden - men plasshensyn gjør at redaktøren bare, kan ta med det som direkte angår Oslo Songdanslag. Noe av materialet Einar Øygard kommer med er tatt med under «Kort tilbakeblikk» i begynnelsen av denne boken.

«På det fyrste lagsmøte etter sommarferien i 1915, vende Klaus Sletten, som då var formann i Bøndeungdomslaget i Oslo, seg til frk. Ragna Gunleivsen, no fru Ragna Øygard, um å ta seg av leidinga av cit kurs i folkeviseleik og turdansar for lagsfolk (i Bondeungdomslaget). Tanken var å få fleire med i folkeviseleiken på lagsmøta.

Det var fleire år sidan Hulda Garborg hadde halde rettleiding i folke- viseleik på lagsmøta, og då Bondeungdomslaget flytte inn i Teatersalen i Bøndernes Hus, var salen stor og flokken liten som var med i leiken.

Etter kvart vart det fleire og fleire nye lagsfolk. Dei trudde seg ikkje til å vera med i leiken. Kanskje dei heller ikkje kunne leikane.

På neste lagsmøte vart det gjort kjent at eit leikskeid for næmingar skulde byrja på Vaterland Skule. Det var overlærer Kirkhusmo som gjekk inn for at gymnastikksalen skulde nyttast til dette formålet. Han var ein ihuga norskdomsmann og hadde alsidige nasjonale interesser. Han såg med største velvilje på dei tiltak som Bondeungdomslaget gjorde for å samle landsungdomen i hovudstaden.

Det fyrste kurset hadde umlag 30 deltakarar og varde til innunder jul. På nyåret vart det skipa eit nytt kurs for næmingar og. eit for vidarekomne. Etter kvart vart det fleire og fleire som var med i leiken på lagsmøta. I åra frametter vart det skipa fleire slike kurs. ....

Nokre få av dei som hadde vore med på kurs for vidarekomne var med å skipa Leikarringen i Bondeungdomslaget i 1919.

På vinteren 1920 fekk Ragna Øygard spurnad um å få istand eit kurs i folkedans for ein ungdomsklubb på Grünerløkka som heitte «Sambold». Desse ungdomarne var svært ivrige og fekk istand ein matine i Teatersalen i Bøndernes Hus. På matineen vart det framført eit tablå over den kjente folkevisa «Astri mi Astri» som var satt upp av Ragna Øygard. Det var og framsyning av folkedansar. Det vart eit heller stort overskot ved denne framsyninga. Heile overskotet vart gjeve til upphald for barn frå Vaterland hjå Otto og Tilla Valstad. Heimen til Otto og Tilla Valstad er no bygdemuseum i Asker.

Med denne tilstellinga, og dei ivrige ungdomarne frå Oslo-miljøet fekk Ragna Øygard den tanken at ho skulde prøve å få istand folkedans-kurs for barn, og kanskje få istand ein barnering. Det var slett ikkje so mange på fyrste kurset, men på det andre vart salen fullsatt. Det såg ut til at det var fleire og fleire som vilde vera med i leikarringar. Sagene skule hadde ein større gymnastikksal. Den vart og fullsatt.
I gymnastikksalen ved Lakkegata skule vart det og. skipa eit kurs for barn.

Frå desse kursa vart skipa Leikarringen «Alvemøy», med fru Ragna Pettersen som formann, og «Økernringen», med fru Harriet Grinager som leidar.

Det fyrste'barnekurset fekk høve til å vera med i barnetoget 17. mai (1920) under Vaterland skule. Det var ei strid å få bunader til alle, men foreldra var ivrige til å få barna sine med i den bunadkledde gruppa i skuletoget. Dei sydde og broderte så langt dei vann for at barna skulde vera so fine som råd. Verst var det for gutane. Dei måtte nøye seg med knebukse, kvit skjorte og raud vest. Ragna Øygard hadde sjølv sydd det gamle Magnus Lagabøters raudgule flaggmerke, det som Arne Garborg i si tid hadde tala og skrive um, at det måtte bli nasjonalflagget vårt, istaden for trikoloren... Med dette flagget gjekk dei bunadkledde barna i barnetoget og vakte stor oppsikt.

I åra etter fekk Sagene skule, Vaterland skule og Lakkegata skule kvar sin bunadkledde barneflokk i barnetoget. ...

So hende det som ingen vilde tru var mogclég: Folkedansen og bunaderne fekk for fyrste gong gjera sit inntog i den fremste konsertsalen i Oslo - Universitetets Aula. Det vart kritisert. Ein kunde lesa i enkelte dagsaviser at no var det slutt med Aulaen som konsertsal for det mondene konsertpublikum.

Det gjekk slik til: Foreningen «Kjenn dit Land» hadde i 1922 fleire tilsteiningar i Aulaen, hvor mellom anna folk skulde gjera seg meir kjent med norsk natur og folkeliv.
Ragna Øygard fekk uppgåva å syna fram nasjonal folkedans og nasjo- nal musikk. Ho hadde teke ut ein av dei best øvde barneringane til uppgåva og dei flinke barne-dansarane fekk endelaus fagning. Endelig kom folke- dansen og bunaderne inn i eit miljø som ingen vilde tru at dei nokon gong skulde koma. .....

Parallellt med barnekursa og barneringane i Oslo, var det kurs for voksne. Dei vart delt upp i begynnerkurs og kurs for vidarekomne.

Etter kvart vart dei fleste deltakarane meir og meir interesserte i folkedansen. Då kom tanken um å skipa eit lag etter den plan som Svenska Ungdomsringen var grunnlagt på. Dei hadde som uppgåve å samle ungdom til vern um folkedansen, bygdekultur, bygdemiljø i byane og samling av bruksting frå by og bygd.

Heilt frå 1915, då dei regelmessige kurs i folkedans tok til, og då ein ofte måtte gøyme seg i ytterklede når ein var i bunad, fram til 1922, då Oslo Sangdanslag vart skipa, hadde det gått føre seg ein utvikling som i allefall tolererte bunadene, og mange hadde hug til å sjå barn og voksne i folkedans.....

Ein vinter vart det gitt upplæring i halling på dei ordinære øvingskveldane. Mange av gutane vart ganske flinke og Ørnulf Øiseth, som hadde vore deltakar heilt frå det fyrste barnekurset, vart tinga til å dansa halling på Nationalteateret ved framføringa av «Peer Gynt» med Alfred Maurstad som Peer.

Laget hadde og uppgåver som statistar ved Bjørnevik Teater og var med på framsyningar i dei næraste austlands-byarne. Dei mange velluk- ka framsyningar på utferder hadde kanskje større verknad innetter i laget, ved sida av at dei var god propaganda for folkedansen og bunaderne.

Oslo Spelmannslag vart samstundes skipa av ein flokk spelemenn. Dei hadde eit nært samarbeid med Oslo Sangdanslag. Serskildt kan det nemnast, at ei uvanlig flink gjente på 12-13 år, Gudrun Pettersen, var mest som ein mascot for spelemennene.

Ho vart alltid sett i fremste rekka, og i sin fine festbunad var ho eit stort solskin for heile flokken, både spelemenn og dansarar. Ein av spele- mennene, Gerhard Gundersby, hadde laga fela si sjølv. Han spela også piano, og var svert musikalsk. Han komponerte ein marsj som han kalla «Sangdansmarsj» og tiletla den til Oslo Sangdanslag. Denne vart arrangert for to og tre feler av musikaren Østen Toft og kom ut på Norsk Musik- forlag i eit hefte, «Norske Folkedansar». .....

Skipinga av Oslo Sangdanslag og andre leikarringar i byane og tettstaderne, både for barn og vaksne, ga ny kveik til dei ungdomslag som tradisjonelt hadde halde seg til folkedansen som måten å leike på ved lagsmøter og samkomer. Det var ikkje berre dei lag som sokna til Noregs Ungdomslag, men og dei som sokna til Noregs Bondelag og Arbeidar- ungdomslag.

Dei store stemnene, der hundravis folkedansarar rnøttest frå heile landet, vart til minnerike feststemner ... Det blir minner frå ei rik ungdomstid som ein minnes med glede i alderdommen.

Det var eit nybrotsarbeid som hadde gått føre seg i desse åra. Det var ei strid tid og det tok på kreftene. Det var nok vonbrot til sine tider, men dei vart gløymde på feststunder når arbeidet hadde framgang. No var det ikkje lenger nokon motstand, tvert imot, folk såg med respekt på dei som var deltakarar i folkedansgrupper. Det er heller ingen tvil um at folk fekk eit og anna syn på alt norsk og nasjonalt i ord og tonar, ikkje berre byfolk, men millom folk over heile landet.

Dei som kom etter fekk eit mykje lettare arbeidsfelt. Ungdom over alt kom strøymande til. No vart det kamp um å vera millom dei fyrste og beste.
Einar Øygard
Til toppen av sida

Einar Johnsen
Einar Johnsen, lagets første formann, forteller følgende:

«Det var vel høsten 1921 at jeg tilfeldigvis kom til å gå på et kurs i folkevisedans, som ekteparet Ragna og Einar Øygard drev på Vaterland skole. Omgangstonen var grei og jeg likte både miljøet og dansen.

Etter hvert som vi lærte flere sangdanser ble det turer til forskjellige steder, hvor vi sang og danset, bl.a. på Strømmen, Lillestrøm, i Asker, Drammen og flere steder.

Det var jo allerede flere leikarringer på den tid, først og fremst Leikarringen i Bondeungdomslaget i Oslo.

Gjennom treningen og kontakten med andre dansere fikk jeg også større forståelse av folkedansens egentlige vesen og av hvilken verdifull kulturarv vi har i folkevisene.

Når det gjelder selve utførelsen av dansene har vi vel neppe hatt bedre lærere enn ekteparet Øygard, hvorav Ragna fikk fram det vakre og fme i viser som «Eg ser deg ut for gluggen» og «Liti Kjersti», mens Einar gav uttrykk for kraften og saften i danser som «Ormen Lange» og «Dvergemøy».

De forsto å skape en egen stil over dansen, noe som jeg har inntrykk av har holdt seg i Oslo Sangdanslag også fremover i nyere tid.

I den forbindelse kan jeg forresten nevne at noen par av oss var tatt ut til å danse på Det Norske Teatret i «Ljugar Lars» som var ett av de store kassastykker den gang, med Lars Tvinde i hovedrollen og i de øvrige roller Per Qværnstrøm, Alfred Maurstad, Einar Tveito, Nils Hald, Ragnhild Fjermeros (Hald), Dagmar Myhrvold, Tordis Witzøe (Maurstad), Henny Skjønberg m. fl.
Det var i det hele tatt en våknende interesse for folkeviseleik og dans i denne tiden. ....

Einar Øygard var mannen med gløden og begeistringen. Han så i ånden en renessanse for folkevisedansen i Norden, men skulle tanken kunne realiseres, måtte det hele organiseres - i første omgang ved å danne faste lag eller leikarringer. Så ble da Oslo Songdanslag (det het Sangdans- lag til å begynne med) dannet i 1922 av dansere fra Øygards léikskeid og jeg ble valgt.til formann.
Det var ikke så lett å skaffe dansere som kunne bli med på oppvisninger på kort varsel, men en 8-10 par dannet en noenlunde fast stamme som vi kunne regne med. Vi var ofte på farten med oppvisninger. Spesielt husker jeg en oppvisning vi hadde i Drammens teater 25. januar 1923 med DNF som arrangør.

Her danset bl. a. Einar Øygard «Tretur» med Olga Aarum og Martha Olsen. Ellers gjorde «Sverddansen» eller «Falkvor Lommansson» stor lykke, foruten den svenske «Oxdansen» og «Daldansen» som vi også hadde øvet inn.

Etter forestillingen skrev «Drammens dagblad» bl. a.: «Forestillingen i teateret igaar kveld blev en s u k c e s for Den Norske Folkeviseringens dansere. De talrike danser blev saa vidt jeg kunde skjønne danset riktig og med en nøiaktighet i hver minste detalj som sjelden sees vedfremførelsen av nasjonaldans. Dessuten var der i hvert dansenummer et humør og et foredrag som tydelig nok smittet paa publikum, som mottok danserringens premstasjon med vældig jubel.»

Det var flere dyktige dansere i Oslo Sangdanslag, bl. a. var hemsedølen Olaf Hensrud en stilig kar som hadde dansen i blodet, spesielt var han suveren i halling og springar.

Av jentene var det mange som danset aldeles nydelig, så her tør jeg ikke fremheve noen enkelt fremfor de andre.

Og så hadde vi jo vår alles Pelle, som var et unikum og alles venn. Gustav Pettersson var hans borgerlige navn, men tross sin svenske herkomst var han vel en av de ivrigste til å synge og danse norske sangdanser.

Jeg kan ikke minnes at jeg noen gang så Pelle i dårlig humør. Han var en kjernekar tvers igjennom, real og hjelpsom mot alle - ikke minst mot barna.

Apropos barn - en skulle kjenne Ragna Øygard dårlig, hvis en ikke visste at hun også tenkte på barna som fremtidens folkedansere.

Hun hadde fått istand en liten barnering som danset på Folkemuseet om søndagene og i 1921 laget hun en barnering som vokste seg både stor og sterk og som ble kjent under navnet «Alvemøy». Mange av danserne derfra gikk senere over i Oslo Sangdanslag.

Lørdag 21. april 1923 holdt Norsk Speimannslag Oslo-kappleik i Calmeyergatens Misjonshus og i tilknytning hertil arrangerte Oslo Fylkeslag av DNF søndag 22. april stor matiné i Cirkus Verdensteater med opptreden av en rekke kjente felespillere og oppvisning i folkevisedans av voksne- og barneri'nger både fra Oslo Fylkeslag og fra Oslo Sangdanslag.

Til sammen deltok bortimot 300 dansere og felespillere. Matinéen ble avsluttet med at en fellesring danset «Riddardansen» eller «Falkvor Lomrnanson».

Som et kuriosum kan ellers nevnes, at på Kappleiken i Calmeyersgate vant Alfred Maurstad 1. premie i klasse 1 for Hardingfelespillere over 20 år, som før hadde vært med i kappleik.
Den 27. juni samme år arrangerte Oslo Fylkeslag av DNF igjen et dansestevne på Bislett.
Som gjester hadde de invitert den svenske sammenslutningen «Fyrväpplingen» og ellers opptrådte fellesringer av voksne og barn fra Fylkeslaget. Publikum var møtt fyldig frem og både de svenske og norske dansere fikk stor bifall.

La meg få slutte med ønsket om at Oslo Songdanslag må fortsette å vokse og utbre interessen for folkeviseleiken, slik at ungdom som kommer til hovedstaden kan finne et bedre alternativ til mange av byens mer tvilsomme former for underholdning.
Einar Johnsen
Til toppen av sida

Karl Hellqvist
Karl Hellqvist hører også til den grunnstammen som først var med på kursene på Vaterland skole og så var med på å stifte Songdanslaget. Han overtok formannsvervet etter Einar Johnsen og fikk selv en aktiv tid i spissen for lagsflokken.
Vi har spurt ham hvorledes han kom med i folkedansarbeidet:

«Mit første møte med norsk folkedans skjedde i Losje «Ny Tid», hvor jeg var medlem.
Pelle hadde fått tak i Einar Øygard og frue, som så demonstrerte folkeviseleik på losjemøtet. Jeg ble da bedt om å være med på kurs på Vaterland skole, dette var visstnok i 1919.

Til Norge kom jeg i 1917, 25 år gammel. I mit hjemland, Sverige, hadde jeg vært med og lekt sangleker i losjer og Svensk Godtemplarungdomslag - så jeg manglet ikke lyst til å være med på leik og dans i Norge også.

Jeg fortsatte på kursene til Ragna og Einar Øygard på Vaterland skole, og ellers hvor det var mulig å få leid lokale. Men da det stadig var nye folk som meldte seg til kursene, blev det ikke mye nyt å lære, det blev å øve opp igjen det samme på hvert kurs.
Vi var ellers stadig på farten i losjer og foreninger med oppvisninger, enkelte ganger to på kvelden.

På initiativ fra Øygard fikk vi på sletten nedenfor Folkemuseets restaurant sat opp en dansebane.
Materialer holdt Folkemuseet. Pelle og jeg var jo snekkere, og med hjelp fra de som senere blev lagsffiedlemmer, bygde vi så en plattform. Den var ferdig til det store Folkedansstevnet i 1922. Her ble det danset framsy- ninger, og publikum kunne også svinge med i runddansen - sa danse- banen ble meget populær.

Å skaffe seg bunad kunne, nok by på problemer, særlig av økonomisk art. Tidene var vanskelige,og vi hadde mange utgifter. Vi hadde aldrig noen betaling når vi hadde omvisning. Alt det vi stred for var jo å få folkedans og gammel dans så utbredt som mulig. Vi'fant jo også meget glede i dansen. Jeg hadde en morsom tid som formann i Sangdanslaget.

Sangdanslaget var svært heldig, som siden fikk en så energisk formann som Børresen - som greidde å holde laget sammen trods krig og elende.
Godt var det også at Pelle støttet laget økonomisk når kassa var slunken.
Tilslutt kan jeg også nevne, at jeg også arbeidet for folkedansen innen godtemplarbevegelsen. Jeg var en tid formann i Leikarringen «Vikværingen av NGU».
På Høvik ved Oslo var det også et lag av NGU, og her var jeg med og lærte medlemmene det lille jeg kunne etter beste evne - ofte som moro etter lagsmøtene.

Et medlem derfra, Karen Olsen (Jonassen) ble med i Oslo Sangdanslag, og var i mange år i aktivt arbeid for laget.»
Karl Hellqvist
Til toppen av sida

Martha og Rolf Børresen
I motsetning til sine forgjengere i ledelsen av Oslo Sangdanslag, var Ruth Hansen ekte Oslo-jente. Hun var fra bydelen Griinerløkka, og sam- men med søstrene Mimrni og Martha Pettersen gikk hun på folkedanskurs hos ekteparet Øygard. Som formann i Sangdanslaget hadda Ruth Hansen på mange måter en stormfull tid. Det krevde både myndighet og diplomati for at arbeidet i laget ikke skulle gå i stå.

Den siste i rekken av de «gamle» formenn må bli Børre - han som har vært med helt fra de første år, og har fulgt laget siden. Alene om folkedansinteressen har han ikke vært, fru Martha har delt interesse og arbeid med ham fra første stund av. For dem begge gjelder vel som Børre sier det: «Leiken har gitt meg meget, den har vært en oppdragende faktor og lært meg å være en god kamerat. Leike vil jeg gjøre så- lenge jeg kan røre beina.»

Når vi sitter sammen med Martha og Børre en kveldsstund og lar praten gå, er det ikke lenge før samtalen vil dreie seg om Oslo Songdanslag og «gamle dager».
- Hvordan hadde det seg at du Børre som Hedmarksgutt kom med i Oslo Songdanslag?
- Jo ser du, det er en morsom historie. Martha og jeg var engang på fest med dans, men vi kunne ikke danse. På hjemveien sa Martha at vi måtte lære oss å danse. Nei, sa jeg, jeg vil ikke lære denne moderne dansen, - men så fortalte Martha at hun arbeidet sammen med en soin sto i leikarring - hun skulle spørre ham om ikke de også kunne få bli med der.
Martha så gjorde - og vi ble medlemmer av Oslo Songdanslag i mai 1924.

«Ja, sier Martha, - jeg spurte Grinager. - Kom til oss om torsdager på Sagene skole, sa han - og så var det gjort. Til stor overraskelse for meg var min gamle skolekamerat, Rolf Warme, rettleier i ringen.
Første gangen vi var der gikk vi rett inn i «Bendik og Arolilja», vi kunne ingenting - hadde aldri hatt noen kontakt med leik eller gamal dans - men det gikk da bedre etter hvert.

- Var medlemsflokken stor da dere begynte?
Ja, sier Børre, - ringen rakk godt rundt hele gymnastikksalen.
- Men legger Martha til, - etter et par ganger skrumpet ringen inn. Einar og Ragna Øygard trakk seg ut av arbeidet akkurat da, og mange sluttet nok sammen med dem. Jeg minnes Pelle og Mimmi Pettersen fra den første tiden, men Mimmi mistet senere kontakten med laget og kom ikke med igjen før etter krigen.

- Hvorledes forløp en øvelseskveld i «gamle dager»?
- Såvidt jeg minnes var det mere ro over øvelsene før i tiden. Vi hadde det fælt så moro i pausene, men stilte opp til øvelsene igjen i ro og orden. Rettleieren hadde ingen problemer med å overdøve oss!
Av danser lærte vi noe av det som brukes idag og mye som dere ikke lærer idag.
Særlig utenlandske musikkdanser, svenske, danske, nederlandske, engelske og tyske. Mye av dette ble også vist frem - men vi danset også dette for egen moro. Ellers synes jeg nok at dansemåtene har forandret seg endel gjennom årene - både for musikkdans og leik. Det var hverken stordans eller attersteg da vi begynte, bare folkevisesteg og færøysteg - og flere brigde er kommet til etterhvert. Vi danset igrunnen mere folkeviser enn nyere viser.

- Songdanslaget har alltid vært glad i å holde fest?
- Aja, laget har hatt litt av hvert å feire opp gjennom årene, vet du. Og mange koselige kaffespleiser har vi også hatt, jentene var flinke til å bake kaker, vafler og lomper.
Det var mere futt i laget dengangen, svært ofte var det innslag med lagsavisa, skjetsjer eller opplesning - ja til og med teaterframsyninger kunne medlemmene våre rå med.
Teatergruppa sto høyt i laget, vi hadde også slik gruppe både før og etter krigen.
Avisa vår, «Fantefølje», var morsom å ha, der fikk vi både ros og ris - vi får håpe den vil dukke opp i laget igjen.

- Du tok jo selv initiativet til teaterarbeidet, spilte du selv med?
- Ja'a, det var nå lite det, men jeg var da med i «Gurigjenta» i 1932.

- Drev dere med kursvirksomhet eller annet arbeide ved siden av folkedans og teaterarbeid?
- Vi holdt ikke så mange kurser, kom det nye medlemmer gled de fort inn i miljøet og lærte seg fort å danse.
Men fra midten av 30-åra og utover var det så mange jenter i laget, at vi fant på. å starte en vevstue i en kjellerbod under Blåsalen. Og jeg skal si at vevstua ble populær blant jentene, der fikk de noe å henge fingrene i når de ikke fikk danse.
Dessverre hadde vi vevstua bare i et par år. Vi gled raskt inn i miljøet, fortsetter Børre, - og allerede første sommeren var vi med på framsyninger ute på Bygdøy. Annenhver søndag var det framsyning og det ga jo laget velkomne ekstrainntekter - 5 kroner paret fikk vi - men vi måtte holde spillemann sjøl.
Vi kunne jo ikke så mange folkedanser da vi startet sommeren 1924, men i var da med og det gikk jo på et vis. Reisegodtgjørelse var det ikke snakk om - vi tok ferja eller trikken til Skillebekk - og gikk derfra.

- De fleste hadde vel bunader?
- Mange av jentene hadde bunad og guttene brukte nikkers med rød vest til, forteller Martha.
- Selv fikk jeg tilbud om å kjøpe en telemarksbunad med to skjorter for kr. 35,- Like etter at jeg begynte i laget. Hun som hadde sydd seg bunaden var blitt for tykk! Så jeg startet som telemarking og endte som hedmarking, smiler Martha, som med skam må bekjenne at da hun begynte i laget visste hun ikke hva en bunad var.
Og Børre legger til at det visste de heller ikke på Husfliden da han i sin tid spurte etter mannsbunad der.
- Folk lo av oss når vi kom i bunad i de årene, sier Børre - «kumøkk på hæla» kunne ungene rope etter oss, men vi var så glade i å være med å danse at vi brydde oss da ikke om slikt!
Men det er moro å se at bunaden er kommet til heder og verdighet med tiden.
Ja, fortsetter han, - jeg var jo i kommunen og ofte når jeg skulle på framsyninger og ikke rakk hjem for å skifte, kjørte jeg vannvogna med bunad under arbeidstøyet. Det var mange grusgater i Oslo dengangen, så det var nok å gjøre med å dempe støvskyene fra grusen - ofte ble det kjøring om søndagene også.
- Og så ble du valgt til å stå i spissen for laget i 1926 - hvordan likte du dette vervet ettersom årene gikk?
- Formannsjobben likte jeg godt, ellers hadde jeg nok ikke holdt på i 25 år!
Samarbeidet med de andre i styret og med lagsflokken var alltid godt. Men det var mye å gjøre - ofte var jeg sekretær også - og ofte var jeg visergutt.
Når økonomien var dårlig - og det var den ofte - måtte jeg sykle rundt med lagets brev for å spare kassa for porto - hvis jeg da ikke ville legge ut pengene selv.
Sykkelen var også til god hjelp når jeg måtte samle lagsflokken til dyst - særlig trengte de en påminnelse lørdags ettermiddagene eller søndagsmorgnene - når vi skulle ut på Folkemuseet for å danse!
Martha syntes nok ofte at alt arbeidet med laget tok for mye av tiden min.
Vi hadde jo små barn og hun ble sittende mye alene med dem mens jeg tok meg av Songdanslaget.
Et par sesonger var jeg forresten formann i Barnelaget i Bondeungdomslaget, jeg overtok etter Alma Larsen - ungene var med der.
Leikrådgiver i Fylkeslaget har jeg også vært, det var etter krigen, i 1946-47.

- Reise på turer var også noe dere gjerne gjorde?
- Etter at jeg ble formann, begynte, begynte vi å besøke bygdene rundt på Østlandet. Vi leide lokale og hadde med musikk og viste frem våre gamle danser, og av og til hadde vi opplesning og teaterstykke. Pål den måten kom vi i kontakt med andre og fikk gode venner. Kontakten med norske folkedansere var i grunnen dårlig, da vi helst reiste i bygder der det ikke var folkedans.
Vi var heller ikke ofte sammen med danserne fra Leikarringen, selv om vi nok møttes på stevner og til fest. Det var nok en viss konkurranse mellom oss.
Med svenske dansere hadde vi bedre kontakt.
Særlig godt var vennskapet med Jössehäringene i Arvika - vi reiste til dem og de kom til oss og vi møttes også på Ingesund.
Danserne i Karlstad hørte også til våre gode venner. To av jentene i laget fant seg husbond i Sverige på denne måten - men ingen svensk jente eller gutt fant veien til oss!
De svenske dansene vi lærte kom godt med i dette samarbeidet - og det var vel også derfor at vi lærte såpass mange svenske danser.
- Det var jo en tid et ganske nært samarbeide med Fylkeslaget?
- Ja, det var det, men først vil jeg fortelle deg hvorledes vi ble medlemmer av Fylkeslaget.
Jeg var nede på kontoret og forhørte meg om medlemsbetingelsene.
Ja, hvor mange medlemmer har dere da sa han. som satt der. 23-24, sa jeg. Nei, det er nok for lite, minst 25 må dere ha, var svaret. Du får komme igjen når dere har så mange.
Våren etter kom jeg igjen, nå er vi 26-27 medlemmer, sa jeg. Dette ble godtatt, søknad ble skrevet, og vi ble medlemmer av Fylkeslaget, enda vi nok hadde mindre enn 25 medlemmer i laget fremdeles.
Men snart etter var over 30 med i Songdanslaget, så det gikk jo fremover.

Først var vi i gamle Blåsalen - lang og smal var den - men vi var glade for å være der likevel, for da begynte det å komme folk på øvelsene våre.
Men, nå glemmer jeg rent dette med samarbeidet. I slutten av 1936 var det vel, at dette kom på tale. Leiken sto i stampe i Fylkeslaget og vi trodde at et samarbeide mellom oss og samskipnaden- ville bli til gavn for begge parter.
Det ble også foreslått at vi skulle kalle oss Fylkeslagsringen, av hensyn til det fremtidige leikarbeidet.
Men hvordan det gikk eller ikke gikk; økonomien gjorde nok sitt til at samarbeidet ikke kom i stand før i 1938, og da bare ved at Songdanslaget holdt leikskeid for Oslo Fylkeslags regning.
En annen ting som sto hindrende i veien var nok miljøet i laget vårt.
Vi ville beholde vårt gamle, gode navn og vi ville beholde vår frie stilling som et selvstendig lag.
Laget har alltid vært og vil vel alltid være seg selv, beholde sine tradisjoner - som de individualister medlemmene jo engang er.
- Det sies at du også har skaffet mønsteret til lagsmerket vårt?
- Det gamle merket vårt - som vi hadde etter Folkeviseringen - var jo det gamle solkorset.
Quisling «overtok» dette merket da han og NS seilte fram. Jeg husker at jeg skrev et langt stykke i Arbeiderbladet i 1933 eller 1934 om denne «overtagelsen» - dette hjalp jo ikke, så vi måtte slutte med å bære vårt gamle merke. Ja, så fant jeg på å tegne av Olavsrosa etter klisjeen til Bøndernes Bank, og dette ble godtatt som lagets nye merke.
Tostrup hadde allerede formen, så det ble billigere enn ventet å lage nye merker til medlemmene.
Jeg tegnet også i sin tid plate og lenke til 5-års-merkene.

- Og så kom krigen og arbeidet måtte innstilles.
- Ja, vi sluttet i 1941 - mens andre lag holdt det gående til 1942. Det meste av det vi gjorde i disse årene har du vel sett i møteboka - men hvorledes vi hentet fløte til 20-årsfesten vet du vel ikke.
Kåre Telle - en av medlemmene våre - var forpakter på Nes gård i Maridalen.
Jeg spurte om han kunne -skaffe oss fløte til rømmegrøten til festen.
Ja, tør du ta sjansen på å hente fløten, skal jeg nok skaffe den - men det er streng kontroll på bussene utover her, sa han.
Vel, sønnen min Øivind og jeg la ivei. Vi bar fløten i spann i ryggsekken og klarte å frakte hele herligheten fra Maridalen den ene dagen og bringe den til Prinsdal dagen etter.
Vi få som holdt sammen hadde mange fine stunder sammen, tross alt, selv om det jo var en gledesdag da vi kunne møtes fritt i Nordahl Brunsgt. igjen etter krigen.
De siste årene jeg var formann forsøkte vi å bygge opp igjen det gode gamle laget vårt, skape ny interesse for folkedansen og fortsatt godt samhold mellom medlemmene. Jeg håper de kommende styrer og medlem- mer også går inn for dette, jeg skal nok holde et øye med laget så lenge jeg kan! - slutter Børre.
Børre
Til toppen av sida

Oddvar Eggen
Børre satt som formann i hele 25 år, etter hans tid gikk formannsskiftene oftere for seg. En av de senere formenn har dette å si om laget:

«Når eg er beden om å skrive litt frå den tida eg var formann i laget, så kan det verta vansker med å vera kortfatta, eg har så uendeleg mange gode minner fra den tida.
Men lat meg ta litt utenom sjølve formannstida først. Kontakt med fleire av lagsflokken hadde eg fått på ymse stemner og samkomer og da eg kom til Oslo i 1950 var det naturleg at eg kom til å gå i dette laget. Rett nok vart eg først medlem i BUL i Oslo, dette kom vel av at det var mange medlemmar som var utflytta fra BUL i Nidaros der eg hadde vore medlem heilt frå barnelaget i 1935.
Så første kontakten med laget var vel helst ved kaffikveldar og festar. Etter en tid i Østfold kom eg attende til Oslo, og første oppgåva eg fekk for laget, eg var ikkje vorten medlem heller enno, var å leie 17. mai festen i 1955. Like etter vart eg medlem. Og som medlem oppdaga eg fort at her nytta det ikkje vera lat og likesel. Reidar Warme var ingen nådig herremann, men du store verda for ein rettleiar.
Og så dette at eldre og unge dansa saman i ein fast, tømra ring. Her var ingen skilnad. Og dette var ein av dei ting laget vart mest kjent for utover i distriktet, at me kunne halde på dei eldre medlemmane, ha dei aktivt med i folkedansen.
Av og til vart det og slik at eg spela anten det no var til ein kaffikveid eller fest, og også til øvinger og framsyningar. Eg følte meg trygg når eg spela til framsyningane i Songdanslaget, her var rutinerte dansarer, og det er ikkje alltid ein spelemann kan føle seg trygg.
Reidar gav meg mykje i sin måte å rettleide på, og også rytme og tempo. Det er rettleiaren som avgjør dette.
Berre på eit punkt var eg visst svært sta, nemleg i polsen. Der ville eg sjøl avgjere rytmen.
Av minner som spelemann vil eg gjerne få nemne ein tur til Holland i 1951 der fleire par frå Songdanslaget var med.
Kven hugser vel ikkje det magiske ordet «Øsnabruck»?
Da Martin Halleland takka av som formann i 1955, gav medlemmane meg den store tillit å velgje meg som formann. Sjøl hadde eg tidligare stilt store krav til ein formann, og no var det så min tur til å forvente at medlemmane ville sette like store krav til meg.
Eg var heldig å få med to av den «eldre» garde i styret, nemleg Edv. Ekrem som kasserar og Annemor som skrivar.
Eg bør vel og nemne dei andre to i styret, Ingvald Hegland og Laura Venås.
Alle i styret var samde om at me skulle halde på «Martin-linja», dette at laget og skulle vera eit fullverdig lag i Noregs Ungdomslag.
Det skulle ikkje berre vera folkedans og framsyningar seint og tidleg, folkedansen skulle sjølvsagt vera det viktigaste, men vi måtte ha god tid til avkobling og kos.
Det var dette med allsidig lagsdrift som eg trur skapte det vennskapet som rådde i laget.
Ein og annen gongen kunne ordskiftet gå svært kvast for seg på møter, var det ikkje nokså hardt mellom Børre og meg ein gong om innkjøp av flaggstong?
Men det fine var at om ein og annan vart litt raud i kammen sume tider, så var me like gode vener etterpå.
Av større ting som skjedde i mi formannstid, var vel at me søkte Oslo kommune om stønad og verkeleg fekk det. Og her vil eg gje Edv. Ekrem største æra for resultatet. Vi i styret såg på dette som ein siger, ein siger for folkedansen i hovudstaden.
Ei anna stor sak var endringar av lovene for laget. Det vart sett ned ei seriøs lovnemnd som gjorde eit svært grundig arbeide.
Og kven hugsar ikkje festen i Halli den 6. oktober 1956? Der Ellen Charlotte's danseskule hadde programmet med moderne selskapsdans og formasjonsdans?
Dagbladet var sjølsagt på plass og det vanka bilete av formann og ein av dei kvinnelege dansarane i Wienervals med ordklisjeen: «Så langt, men ikkje lenger,» segjer formannen i Songdanslaget.
Og ein «fanatikar» reiv seg i håret og stod fram som den store refsaren over den utgiidninga som no skjedde med Songdanslaget. Han våga berre ikkje møte oss på heimebane og segje det til oss.
Styret var av den mening at det måtte vera sundt med samarbeide på dette området. Laget vårt hadde framsyning for samme danseskulen under eit stort danselærarseminar der det var danselærarar frå mange kantar av verda.
Medlemmane var alltid innstilt på å skape noko sjølv og, det var ikkje berre formannen og styret som skulle duke bordet for dei andre.
Julemøte den 12. desember 1956 var vel eit av prova på det. Med Einar Kristiansen som den store primadonna «Enka» som prikken over i'en i citt ellers stort program opplagt av gutane.
Også gjentane var oppfmnsame og flinke til å lage til fester og program.
For å få program til kaffikveldane, noe som styret meinte var svært viktig, gjorde me ofte bytearbeide med andre lag og institusjonar, slik at vi hjelpte dei med program.
Eg hugsar og kåseriet til professor Olav Midttun om folkevisene våre. Ei stor oppleving på ein alminneleg kaffikveid.
Noko anna eg hugsar, var Boris Borisoff med sitt balalaikaensemble. Jau, eg kunne vel sitte her og rekne opp mangt og mykje. Framsyninar var det og, til sine tider var det kan hende i meste laget av disse, men styret var alltid på vakt slik at ein ikkje skulle lata det gå utover hygga og laget.
Oddvar Eggen
Til toppen av sida