Nokre klipp frå boka "Erindringer fra mitt liv" av Gustava Kielland fødd Blom

Nokre avsnitt som har med dans å gjere
 

Gustava Kielland (fødd Susanne Sophie Catarina Gustava Blom) vart fødd på Kongsberg 1800 og døydde i Skien 1889. Foreldra hennar var tollbetent Gustavus Blom (1758-1812) og  Karen Petronelle f. Stoltenberg (1765-1837). Saman med mannen Gabriel Kirsebom Kielland er ho ei av føregangspersonane for misjonen i Noreg, og starta den aller første kvinneforeninga i landet i Lyngdal i 1840. Ho har også skreve songar, mellom dei julesangen "O, jul med din glede" og songen "Liden ekorn sad". Frå ho var 7 til 12 år budde ho med foreldra i Stavanger. Etter at faren døydde flytta ho med mor si til Drammen og budde der til ho gifta seg i 1824 med den nyutdanna presten Gabriel Kielland frå Stavanger. Han hadde eit sterkt pietistisk kristendomssyn. Han fekk prestekall på Finnøy ved Stavanger og var der i 13 år. Dei flytta så til Lyngdal der han fekk nytt prestekall, og dei budde der til han døydde i 1854.  Etter det flytta ho til Skien. Dei fekk i alt 9 born og har etter seg ei stor slekt.
Gustava Kielland var av musikalske foreldre, særleg på farssida, og ho var flink å spele piano og synge, og var aktivt med i musikklivet i Drammen då ho var ung.

I 1882 skreiv ho boka "Erindringer fra mitt liv". Ho var då blind og dikterte innhaldet i boka. Boka kom ut offentleg i 1899. Gjennom heile livet var ho ein svært trottig brevskrivar.

Nedanfor gjengir vi nokre avsnitt frå boka der ho fortel litt om ting som har med dans å gjere. Sitata er frå utgåva IKO forlag , Oslo 1996.

 

Frå tida i Stavanger der Gustava budde frå ho var 7 til 12 år, fortel ho slik:

"Det var opprettet et musikalsk selskap som hadde sine møter på Kongsgård hver søndag kveld kl. 6. De aktive medlemmene besto vel bare av 12-14 stykker, men ved å betale en liten kontingent kunne også andre være tilstede. Foreldre hadde tillatelse til å ta med sine barn gratis. Selskapets instrumenter var: Fiolin, bratsj, cello, fløyte, et piano og en harpe. Det ble også sunget soloer, duetter og kvartetter. søster Anna, som hadde en meget vakker stemme, var en yndet altsangerinne. solosangerinnen var fru charlotte Rosenkilde. Hun hadde lært å synge (en sjeldenhet på den tiden) og sang overmåte vakkert. Det var meget koselige kveldsstunder og jeg minnes dem med glede. Menn og kvinner møtte frem i sine simple søndagsklær - mor, Anna og jeg endog i hjemmevevde bolulls-kjoler, som mor og Anna hadde spunnet garnet til. Man hadde ikke favrikkgarn den gangen i Stavanger. Det ble spilt og sunget til kl. 8, så ble instrumentene satt til side i den store salen. Et par av herrene spilte opp en dans, og man danset lystig "feier" eller en anstendig "tretur", hvor både voksne og barn deltok. Vi barn danset også sammen i den ene enden av den store salen. Etterpå ble det servert te og skårne smørbrød. Dermed endte soareen og klokken 10 var alle hjemme i sine hus."

I Drammen var Gustava mellom anna musikklærar, og frå tida der skriv ho slik:

"Med unntagelse av disse selskapene på Austad var jeg ikke i andre selskaper enn de som ble holdt i min familie og hos våre gamle venner. På ball var jeg likevel et par ganger i året, to ganger med Gabriel på Karl Johans fødselsdag, som var samtidig med hans egen. Jeg likte å danse, og særlig syntes jeg det var morsomt å bevege meg i dansen ved hans hånd. Stolt av ham var jeg også, han var så pen og danset så godt at man la merke til ham.

De andre gangene jeg var på ball var jeg blitt bedt av en eller annen av mine fettere. Ballantrekket kostet meg lite besvær.  Den alminnelige hvite kjolen eller den fine rødstripete av jaconet med fire rader border rundt hang alltid renstrøkne i klesskapet. Det var fort gjort å ta på seg en av dem, knytte et bredt hvitt eller kulørt silkebånd med sløyfe og lange ender rundt livet, og gre håret, som ikke trengte annen pynt enn fletter og lokker. Det hendte likevel at jeg pyntet håret med et par blomster eller de hvite perlene mine. Rundt halsen og de korte ermene hadde jeg håndbrede, klare strimler. Jeg moret meg alltid hjertelig på ball, danset feier og andre danser av hjertens lyst. Når jeg stod i rekken og så par etter par danse nedover langs rekken og opp igjen, lage kjede og svinge rundt, syntes jeg mange ganger at vi alle sammen så barnslige og komiske ut. Men jeg fant at det hadde sin beretigelse og var meget fornøyd.

Stina og Mina var for det meste sammen med meg på ball. De var så vakre og yndige at de vakte oppsikt. Klokken ni om morgenen etter ballet sattt jeg igjen frisk og uthvilt ved klaveret og underviste. Senere på dagen skrev jeg humoristiske beretninger om det til Gabriel.

Frå den tida ho var prestefrue på Finnøy ved Stavanger, fortel ho at prestefolket iblant vart invitert i bryllup. Her fortel ho om eit typisk bryllup på Finnøy. Særleg morosamt er det ho skriv om at brura dansar "mellevitt".

"Om bryllupsskikkene på Finnøy har dere kanskje lyst til å høre noe, barna mine. Derfor vil jeg fortelle litt om dem. Brudens drakt besto av en sort kjole, et hvitt, klart forkle, for det meste av stripet gardinstoff som nesten møttes i ryggen. Under det halvhøye kjolelivet var et hvitt, stivet halstørkle, rundt livet et rødt belte besatt med små, dinglende, forgylte sølvløv. Den såkalte "brurasmekkå", en smekke i form av et kors som spisset seg et godt stykke nedenfor brystet og var besatt med allslags broget pynt av bånd, blomster, søljer, gull- og sølvtråd m.m., ble festet på brystet.

Det vakreste og mest interessante ved hele brudedrakten var brudekronen, en sølvkrone med fem temmelig høye spisser, tett besatt med forgylte løv. Brudens hår ble flettet høyt opp på hodet og satt i en fast ring. Rundt fletningen satte man kronen, ringen var foret med rødt stoff, og så ble den sydd fast til håret. Så ble det satt en krans av kunstige blomster rundt den. Fra denne hang det nedover ryggen som en foss et åtte-ti bånd i forskjellige farger. En brud som var pyntet slik så staut og staselig ut. Den tunge og lett vaklede kronen tvang henne til å gå rank og bære hodet stivt og støtt. Var hun vakker, så hun meget godt ut i denne drakten, hun minnet meg da om et bilde av de gamle norske dronningene.

Når man kom til bryllupsgården, ble man mottatt i døren av kjøkemesteren med en "skjenk", dvs. et glass brennevin og en kringle. Når man var kommet inn i brudestuen og hadde hilst på brudefolkene, deres slektninger og de tilstedeværende gjestene, ble vi satt til bords. Dette var en enkel sak for kjøgemesteren når det gjaldt Gabriel og meg, vi var selvskrevet til å sitte nærmest brudefolkene. Men de øvrige gjestene hadde han usigelige vanskeligheter med å få plassert, der var den stiveste rangordning. han måtte på det nøyeste passe på at enhver kom akkurat på den plassen som etter rangordningen tilkom ham. Dette var ikke alltid så greit for kjøgemesteren.

Det verste ved sagen var at gjestene var besatt av en slags beskjedenshetsdemon som gjorde at de fleste ikke ville sette seg der hvor kjøgemesteren anviste dem plass, men absolutt ville sitte langt nedenfor. Det oppsto da gjerne en ordstrid og en kamp som var ytterst komisk å se på, men som var meget tidsspillende. Når man da endelig hadde satt seg til ro rundt bordet, banket kjøgemesteren med knivskaftet i en av loftsbjelkene, alle foldet hendene og han fremsa en bordbønn, og deretter fløy alle skjeer i matfatet. Dette var fylt med en rett som kaltes koldskål. Jeg tror den besto av kokende varm melk blandet med litt øl, oppi fløt det store og små hveteboller, stumper og stykker av sukkerkringler og aniskringler. Store fat med tykke, solide smørbrød med masse smør, ost og rullepølse, de såkalte "stompeskiver", vandret rundt bordet fulgt av tunge sølvkanner, fint utskårne trekanner og store malte ølboller med humoristiske inskripsjoner, alle fylt med øl. Når man hadde spist, banket kjøgemesteren igen med kniven i loftsbjelken og spurte.: "Har folket nå fått nok av Guds gave, så vil vi takke Vår Herre." Deretter leste han atter en bønn, og alle reiste seg fra bordet med et lydelig "Takk for maten".

En liten stund etter skulle man da ri til kirken (når man skulle bort et sted på Finnøy, måtte man ride eller gå, der fantes ikke kjøreveier), og bruden skulle ta avskjed med sine foreldre og hjemmet. Denne scenen var så rørende at jeg aldri kunne se den uten å felle tårer. Gråtende slynget hun armene først rundt halsen på faren og så moren, og takket dem for den tiden hun hadde vært hos dem. Gråtende omfavnet de henne og takket henne for at hun hadde vært "et godt og lydig barn", velsignet henne og ønsket henne all lykke i sitt nye hjem. Så vrimlet man ut på tunet, der hestene sto salet. Da gjaldt det å sette seg godt fast i sadelen og se etter at den var spent skikkelig på, for ellers kunne man lett bli "gressryter". Når brudefølget satte seg i bevegelse, smalt det nemlig flere skudd, og ikke alle hestene kunne ta dette like rolig, noen steilet og andre ville ta avgådre. Når jeg var med i brudefølget, syntes jeg dette var usigelig morsomt. Jeg følte meg i det hele tatt alltid så kjekk og lett og fri når jeg for avsted på Blakken (den såkalte Hagemerra).

Foran brudetoget red to spillemenn som spilte "bruramarsjen". Den ene gned på en fiolin, den andre tutet på en klarinett, de var ikke virtuoser, men de fikk nå likevel frem en nokså gemyttlig "låt". Etter dem kom brud og brudgom og etter dem hele følget, hulter til bulter. Når man kom forbi en gård, måtte man passe godt på hesten sin, for da smalt det som regel et par skudd igjen. Tilbakereisen fra kirken foregikk i samme orden som til kirken. I bryllupsgården ble man mottatt av kjøgemesteren med en "skjenk", og deretter satte man seg til bords. Dette skjedde med langt mindre oppstuss enn forrige gang, alle fant seg i å sette seg på den plassen an hadde hatt om morgenen. De lange bordene var dekket med rene duker, og nedover hele bordet stod det mange pyramider av lefser og tilsvarende gumme, store utkrotede smørstykker og hauger med flatbrød. Imellom alt dette sto mange dype tinnfat med rykende fårekjøttsuppe med kjøttet i og mange stenhårde, men meget velsmakende kjøttboller. Så banket kjøgemesteren igjen iloftet og sa: "Sjå nå te, godtfolk, at dokke kan få lite vette å leva tå av de slaje me ha te bjoda." og så gikk man løs på de dype fatene, fire om hvert fat. Alle hadde hver sin tinntallerken som han la det kjøttet han fisket opp av fatet på. "Brikketausene" (de pikene som serverte) kom stadig inn med store boller kokvarm suppe som de fylte i fatene etter hvert som det minket i dem, og kjøgemesteren passet godt på at ølkannene gikk flittig rundt og ikke manglet innhold.

Når suppen var spist, bød kjøgemesteren alle gjestene en "skjenk", og så kom måltidets fineste rett inn. Det var så lite av den at bare "brufolkje", prestfolkje og de nærmeste slektningene kunne få litt hver. Den kaltes "långemoster" og var laget av hodekjøtt, tunger, hjerter og lunger av sauene som ble slaktet til bryllupet. Dette ble kokt, finhakket og blandet med smør og litt pepper og karve. Når denne lille retten var spist, kom "brikketausene" inn med "ludafisjen". Denne var i alminnelighet godt tilstelt, og til denne rykende retten spiste man flatbrød og smør. Var man så ferdig med dette, tok man fatt på lefse og gumme, og dette smakte virkelig godt. De fine, tynne, vellagde lefsene var så tykt smurt med nykjernet smør at man vanligvis spiste flatbrød til dem. Når så alle hadde spist og småpratet en stund, mens ølkannene stadig gikk rundt, og så igjen fått skjenk av kjøgemesteren, banket han igjen med knivskaftet og sa: "Har dokke nå adle tesamas og kvær for seg fått så møe av desse Guds gåver som kvær kan ønska og hava behov, så vil eg ønskja de måtte vel bekomme dokker, og så vil med takka Gud." Deretter ba han atter en bønn eller sang et passende vers, og så reiste alle seg fra bordet og spredte seg rundt huset eller ute i marken. En stund etter fikk, som jeg har omtalt foran, den fornemste minoritet av selskapet kaffe.

Bryllupsgjestene moret seg nå så godt de kunne. De eldre mennene satt sammen i grupper med en ølkanne mellom seg og snakket om allslags ting. Konene satt også sammen eller spaserte sammen ute på marken og snakket med hverandre om hus, barn og arbeid. Jeg holdt meg gjerne med dem og lærte ikke så lite av dem, fikk mange gode råd  og nyttige vink, og jeg hadde mange gilde stunder i et slikt bryllup. Gabriel snakket både med mennene og konene og leste iblant høyt, når han så det passet. De unge lekte og lo ute på tunet, det hendte at de danset noen ganger også. Mot kvelden fyltes stuen av gjestene, slik at det bare ble en liten åpen plass igjen. Der skulle bruden danse "mellevitt" med brudgommen og et par andre av den nærmeste familien, de hadde ikke store plassen å bevege seg på. Bruden danset stivt og statelig og varsomt på grunn av kronen, og hennes kavaler kunne heller ikke gjøre store sprang på den lille plassen. Jeg synes ennå jeg kan se vår aldrende nabo, Lars Fleskje, i sin søsters bryllup sirlig og forsiktig danse "mellevitt" med henne på en slik liten plass, mens en smal bekk av tobakkssaus fløt ut av munnvikene hans. Alle gjestene måtte se "brurå" danse "mellevit".

I mellomtiden hadde "brikketausene" det travelt med å dekke bordene til aftensmåltidet. Lefse, gumme, smør, og brød ble igjen satt frem, "reikånå" (kokkekonen) øste opp i mange tinnfat den risengrynsgrøten som hun hadde stått og rørt i hele ettermiddagen, av frykt for at den skulle svi seg i den store gryten. Dette skjedde forresten meget sjelden. Når fatene var fulle, ble de overstrødd med kanel og sukker, i midten ble det trykket ned en smørklatt, og så ga man bruden beskjed om at grøten var ferdig. Hun gikk da ut i kjøkkenet, fulgt av spillemennene og seks-åtte "brikketauser" og tok et grøtfat, "brikketausene" tok hver sitt. Så gikk spillemennene foran og spilte, bruden etter dem og så "brikketausene" en etter en med hvert sitt grøtfat. Spillemennene stanset ved den øverste enden, der bruden satte sitt fat, deretter bukket de begge og gikk. "Brikketausene" hadde i mellomtiden satt fra seg sine fat rundt på bordet.

Så ble bordbønnen lest igjen. Alle grep tappert skjeen sin (noen av disse var pent utskåret i  tre) og gikk til angrep på de rykende grøtfatene. Deretter fikk man lefse, gumme og stompskiver, var det riktig fint fikk man også et stykke søsterkake. Ølet vandret flittig rundt bordet, og alle som ville kunne få en skjenk. Dermed var måltidet endt, kjøgemesteren leste bordbønnen, og så reiste man seg fra bordet og gikk hvor man ville. De eldre gikk for det meste til sengs i bryllupshuset og på nabogårdene, de ung ranglet vel oppe enda en stund. Når Gabriel og jeg var i bryllupet, red vi hjem når vi hadde spist brudegrøten. Gjestene ble ellers i bryllupsgådren i tre-fire dager, det gikk skikkelig for seg ved slike anledninger. Det ble ikke spart på ølet, og det fantes mannfolk som kunne bli litt omtåket, men man hørte aldri at der var trette, uvennskap, slagsmål eller annen uro.

Finnøybuene var et aktverdig folkeferd. De var i det hele tatt rettskafne, arbeidssomme, redelige, edruelige, fredsommelige og sedelige, ja det var i sannhet få avvikelser fra denne regelen. Men så lod det også til at de mente at disse gode og rosverdige egenskapene avga en så solid og pålitelig grunn at de trygt kunne bygge sit salighets håp på den, uten å frykte. De ble ytterst forbauset da Gabriel kom dit og straks begynte å legge en annen grunn, idet han ustanselig rokket på deres egen så den begynte å løsne og vakle. Deres skikker og seder var enkle og nøysomme, klesdrakten deres var også enkel og nett, aldeles uavhengig av moten. Det var ikke så lettvindt å komme til Stavanger som nå da dampbåtene farer frem og tilbake, det fantes visst ikke så få kvinner som aldri hadde vært i Stavanger før de skulle dit for å kjøpe brudestasen sin. Vin fantes ikke i noe hus, uten kanskje hos landhandleren. Våningshusene deres var ikke store eller høye, jeg kan ikke huske å ha sett et eneste toetasjes hus på Finnøy. Men de ble holdt rene og fine. Maling ble bare brukt på dører, vinduer, sengesteder og kleskister. Gulv, vegger, border, benker og stoler ble skurt flittig, og det så det syntes. Det var en fryd å se så fine de ble. De små vindusrutene var upåklagelig blanke og alt trevirke og husgeråd ordentlig og enkelt. Rundt tunet lå mange små uthus, hage var det sjelden til huset. Kvinnene var meget flittige og virksomme, de spant og vevde alt det vadmelsstoff og "værken" som ble brukt i huset. Stor avveksling i farger befattet de seg ikke med, vadmelet var bestandig blått eller grått. I "værken" var grunnfargen mørkeblå eller sort, de stripet det gjerne med to lyseblå og to røde tråder ved siden av hverandre, eller to røde og to grønne tråder, som oftest sammen med en hvit tråd, dvs. de tvinnet en hvit bomullstråd sammen med en av de nevnte trådene. Disse stoffene ble brukt både til søndags og hverdags. "Kjøbety" hadde man bare til tørkler og forklær, som bare ble brukt til stas eller når man var på besøk.

Det var jevn velstand hos bøndene, de hadde ikke store fordringer og derfor heller ikke mange utgifter. Meget rike var ingen av dem, men meget fattige var det bare noen få av. Tiggere fantes ikke på øya. Det at en eller annen stakkar, som hverken eide hus eller fe, av og til kom til prestegården omed et spann i hånden og spurte: "Ka målka dæ?" (dvs. er De vel forsynt med melk, så jeg kan få litt?), eller at en eller annen av dem kom til meg når vi hadde klippet sauene og ba om "To-tre ruhår" (dvs. litt ull), kaller jeg ikke tigging. Gabriel, som forsto oldnorsk, fant til sin glede mange oldnorske ord i det språket de brukte, de fleste døpenavn var også gammelnorske: Orm, Bjørn, Od, Bergthor, Torleif, Sigrid, Borghild, Brynhild, Dårdi, Ragnhild, Signe, Gunvaar, m.fl.

Da jeg hadde vært gift i fire år, besøkte min mor oss, og det var en stor glede. Hun ble hos oss et års tid og bar i den tiden vår Albertha til dåpen. Dampbåtene "Prins Carl" og "Constitusjonene" var da kommet i gang, og mor både kom og reiste tilbake med en av dem. Hennes besøk var en behagelig avveksling i det ensformige livet på øya, hvor vi aldri så noen andre hos oss enn de barna som skulle snakke med Gabriel, eller en og annen bondekone. Om sommeren kom riktignok av og til slekt og venner ut til oss."